Barnelegerollen har utviklet seg fra litt skummel og autoritær til mer imøtekommende og morsom. Endringen ser ut til å være i alles favør.
Av: Nora Toiviainen, student • nora.toivainen@gmail.com
Nora Toiviainen har intervjuet fire pediatere for å studere barnelegers bruk av humor.
Hvordan bruker barneleger humor i sin rolleutøvelse? Hvilken effekt har dette på legens identitet og legens relasjoner? Slik lyder problemstillingen i min ganske nylig leverte bacheloroppgave. I vinter begynte skrivingen for å få en grad i Kultur og kommunikasjon, en tverrfaglig linje på Universitetet i Oslo. Fagene består av sosiologi, psykologi, sosialantropologi og medievitenskap. Denne kombinasjonen gjør at det er stor bredde i hva man kan skrive om. Jeg hadde flere ideer, noen bedre enn andre, og var ganske forvirret helt til jeg fikk se filmen KLAM, barnelegers versjon av SKAM. Det var da alt falt på plass: Barneleger og deres bruk av humor, det er det jeg skal skrive om!
Slik ble det til at jeg skrev en oppgave om noe jeg visste lite om fra før: Barneleger og deres verden. For å kunne løse problemstillingen jeg hadde satt opp, arrangerte jeg intervjuer med fire barneleger, to kvinner og to menn. Disse intervjuene ble metoden i oppgaven, og empirien jeg formulerte konklusjoner fra. I en bacheloroppgave holder det selvfølgelig ikke bare å gjengi hva om har blitt sagt i intervjuer. For å forstå hvorfor barnelegene gjør som de gjør, og hva effekten er, trenger man teorier. Jeg vil ikke gå i dybden av disse, da dere lesere sikkert ikke er så kjent med sosiologisk og psykologisk teori, men en kort gjennomgang kan være greit for å forstå konklusjonene.
Kan en barnelege være morsom?
Jeg brukte to sosiologiske teorier, i tillegg til å supplere med noen sosialpsykologiske innspill. For å forstå noe av makrostrukturen rundt barnelegen (det vil si de større rammer rundt individet) brukte jeg Michel Foucault sin diskursteori. Ved hjelp av denne teorien kunne jeg redegjøre for hvordan medisin som utdanning og sykehuset som institusjon setter visse rammer for hvordan barnelegen kan og bør oppføre seg. Denne teorien ser individet som svært determinert. De færreste vil nok godta at individet knapt velger handlingene sine selv. Barneleger er ikke pre-programmerte roboter som gjengir medisinsk info slik det blir lært på medisinstudiet (håper jeg!). Likevel setter konteksten noe grenser for hva han eller hun kan gjøre.
For å få med legenes mer frie handlingsvalg brukte jeg en teori formulert av Erving Goffmann. I hans teori har begrepet ”rolle” en sentral funksjon i forklaring av individers atferd. Dette aspektet fokuserer mer på mikrosystemer; det som skjer mellom individer. Det er her hovedvekten av min analyse er fokusert.
Så langt vet vi at legenes kontekst setter noen rammer for hvordan de kan oppføre seg, noe som former legerollen. Er det plass for humor i denne rollen?
Goffmann bruker begrepet rolle som i et teater: Du er på scenen og publikum har visse forventinger til hva du skal gjøre. En sosial rolle oppstår når en opptreden gjentas for samme type publikum flere ganger. Med denne definisjonen kan vi definere lege som en sosial rolle. Legenes scene er pasientmøtene, og pasientene har forventninger til adferd og kommunikasjonsformer. Men legen er ikke bare i møter med pasienter i løpet av en arbeidsdag. Tid tilbringes også på kontoret, i korridorer og kanskje i kantinen, sammen med kollegaer. Her kan vi si at legen er ”backstage”. Han eller hun har gått av scenen og kan oppføre seg noe annerledes enn når pasient og pårørende er tilstede.
”Personer med god humoristisk sans har også en rekke andre positive karaktertrekk, som blant annet høy intelligens.”
Ufarliggjøre og bearbeide
Dette fører oss til oppgavens konklusjoner. Moderne samfunnsutvikling har ført til at humor har en annen plass på sykehuset enn tidligere. Studier har vist at humor og latter har gode effekter på helse, og man kan finne sykehusklovner på de fleste barneavdelinger. Likevel er hvordan man bruker humor på en barneavdeling veldig kontekstuelt.
Når barnelegen er i møte i med pasient, når han eller hun opptrer ”frontstage” brukes en ufarlig humor, gjerne enkle vitser om været eller unormal bruk av stetoskop, for å ufarliggjøre situasjonen både for barnet og pårørende. Jeg lar en av mine informanter å utdype: ”Det er jo også et uttrykk for at jeg er trygg. Det er jo det at du kan stå og le av deg selv foran dem uten at man er redd for å miste sin respekt eller rolle av den grunn, da. Det er en måte å få litt kortere avstand til pasient og pårørende på.”
Når legen er ”backstage”, for eksempel på kontoret med en kollega, kan det derimot brukes en ”farligere” type humor. Her kan det tulles om død og sykdom, ting som man absolutt ikke kan tulle med foran pasient. Dette fungerer som en måte å lufte frustrasjoner og er en type ”overlevelsesmekanisme”. Jeg lar igjen en av mine informanter utdype: ”Hvis man har hatt noen tunge møter med en pasient så er det en måte å bli ferdig med historien på, å få snakket om det, men med et litt morsomt blikk så det ikke blir så dystert.” I tillegg tuller legene mye med hverandre når de er ”backstage”, noe som styrker kollegiale bånd og fører til bedre miljø.
Drømmen om å være klovn
Avslutningsvis vil jeg dele et utdrag fra oppgaven som jeg tror vil være interessant for barneleger å lese. Her sluttes min siste konklusjon:
”På tross av at humor har mange praktiske funksjoner for barnelegene, har jeg gjennom intervjusamtalene fått inntrykk av at den mer lystige og humoristiske personligheten deres er en av grunnene til at de valgte å bli nettopp barneleger. Med andre ord er ikke en humoristisk fasade noe de må anstrenge seg for å holde: ”Det er en kollega av meg som sa ’ja, alle barneleger drømmer jo om å få være sykehusklovn og slippe ansvaret og bare gjøgle og tulle.’” At den autoritære legen på barneavdelingen har blitt erstattet med en mer avslappet lege med en vits på lager, ser ut til å være i alles favør. Studier har vist at vi har en tendens til å anta at personer med god humoristisk sans også har en rekke andre positive karaktertrekk, som blant annet høy intelligens og at de er interessante, hensynsfulle, kreative og emosjonelt stabile. I tillegg har andre studier vist at en god sans for humor er en av de karaktertrekkene som blir satt høyest når personer skal rangere ønskelige trekk hos både venner og eventuelle partnere. Det ser ut til at en midlertidig konklusjon kan sluttes: Det er vanskelig å ikke like en barnelege.”
