Idrett som gir barn og ungdom mestring, moro og sosialisering gleder oss alle. Muskel- og skjelettplager, overbelastning, søvnvansker og spiseforstyrrelser i barne- og ungdomsidretten passer ikke inn dette glansbildet. I fortellingen om norsk gull og heder nevnes ikke disse skyggesidene. Er idrettsungdom med somatiske og mentale plager baksiden av medaljen vi må tolerere for å få resultater i verdenstoppen? Og hvorfor bør disse skyggesidene av idretten engasjere oss barneleger?

Tekst: Kristian Holm, Lillehammer

Norsk suksess innen idrett har forundret verden gjennom flere år. Med tidenes medaljefangst i Beijing-OL har internasjonale medier igjen stilt spørsmålet om hvorfor Norge nok en gang ligger langt høyere på medaljestatistikker enn innbyggertallet skulle tilsi. Forklaringene på det norske «idrettsunderet» har vært mange, men i de siste årene har den norske barneidrettsmodellen fått stadig mer oppmerksomhet internasjonalt. Barneidrettsbestemmelsene skal sikre oppvoksende slekter et allsidig, inkluderende og ikke prestasjonsfokusert eller økonomisk ekskluderende idrettstilbud.

Flest eller best – og for enhver pris?

Som engasjert idrettsforelder gjennom snart 15 år, pediater med avdelingsansvar for idrettsmedisinske problemstillinger og bakgrunn som sjefslege for Ungdoms-OL på Lillehammer i 2016 har jeg over lengre tid undret meg på om Barneidrettsbestemmelsene kun gjelder på papiret? At gårsdagens toppidrett er dagens barne- og ungdomsidrett er muligens et noe overdrevet utsagn, men utstyrsjag, treningsmengder og seriøsitet kryper stadig nedover i årsklassene. Påskuddet fra oss voksne er at det må til for å henge med.

Konsekvensene for unge gutter og jenter er et altfor tidlig og stort frafall, og skader der ikke få ender opp på pediatriske og ortopediske poliklinikker. Mottoet om at vi innen barneidretten ønsker «flest mulig – lengst mulig» synes litt for ofte å ha et appendix; «best mulig». For enkelte kan det også legges til «for enhver pris».

Flere henvendelser

Sammen med Olympiatoppen Innlandet gjennomførte jeg for noen år siden en foredragsserie med tema sunn barne- og ungdomsidrett. Blant spørsmålene vi stilte var: «Er det viktigst å være best som 14-åring, eller ha aktivitetsglede som 24-åring?». I et folkehelseperspektiv er det ikke tvil om at det siste er viktigst, men mange foreldre ser kun prestasjon som mål uansett alder. Bakgrunnen for at Olympiatoppen i samarbeid med en barnelege la så mye ressurser i denne turnéen var en stadig økende mengde bekymringsfulle henvendelser til dem og henvisninger til vår barnepoliklinikk, hvor fellesnevneren var usunt fokus i barne- og ungdomsidretten. Sannheten som stadig vekk avslørte seg var altfor tidlig spesialisering fremfor allsidighet, altfor tidlig fokus på prestasjoner og ikke idrettsglede, og voksne støttespillere uten forståelse for og kjennskap til Barneidrettsbestemmelsenes intensjoner og mål.

Sunn idrett versus prestasjonsfokus: 0-1

Høstens artikkelserie i Dagbladet om spiseforstyrrelser innen langrennsidretten har fokusert på utøvere i juniorog senioralder, men grunnlaget legges ofte i tidligere ungdomsår – og gjelder langt flere idretter. At spiseforstyrrelser i idretten er noe som hører fortiden til, der NIF og idrettens særforbund har tatt tak, synes derfor i beste fall å være en sannhet med modifikasjoner. Idrettens initiativ Sunn idrett, økt fokus på idrettens skyggesider og barneidrettsbestemmelsene taper alt for ofte når prestasjonsfokuserte foreldre/ trenere og viljesterke idrettsungdommer har satt seg sine mål.

Engasjement over styr

Det er viktig å understreke at en av faktorene som kan forklare det norske idrettsunderet er den fantastiske innsatsen (fornuftige) foreldre gjør som trenere og tilretteleggere innen barne- og ungdomsidretten. Allikevel er det alltid oss voksne som ender som syndebukker når barneidrettens skyggeregnskap skal gjøres opp. Idrettsungdommen er bare et resultat av de signaler og rammer idrettens voksne støttespillere gir. I verste konsekvens ser vi idrettsungdommen på poliklinikkene. Da er det pediaterens oppgave å ta på seg den helthetstenkende hatten.

Barnelegen har en viktig rolle

Det er barnelegen som bør kunne se og fortelle at selv en 16-åring har sine begrensninger innenfor døgnets våkne timer. Ungdommen med uforklarlig fatigue, fallende idrettsprestasjoner og diverse vondter er et offer for sin egen livsappetitt. Døgnets våkne timer kan ikke romme skoledag, to treninger for ulike alderslag, sosiale medier, jobb etter skole og i helger, venner, kjæreste og ambisjoner på skolen. Selv en 16-åring trenger en ladestasjon når det skal råkjøres gjennom døgnets timer. Idrettsforeldre og trenere har en merkelig evne til å ikke se denne helheten, men evner kun å stimulere til mer aktivitet uten å se at suksessfaktoren er å redusere aktivitetene. Dessverre ender en del av disse ungdommene hos oss med håp om å finne svaret på prestasjonssvikten eller skadene. På et foredrag på Sunn Idretts årskonferanse i 2017 ble dette temaet møtt med nikk fra tilhørerne. Dessverre er det med slike konferanser som med våre kurs for lokale allmennpraktikere – det er de flinke og bevisste som melder seg på, og ikke de vi ønsker å nå. Det er leit at dette går utover unge mennesker som burde hatt mange år igjen med idrettsglede, mestring og sosialt fellesskap med en sunn interesse. Erfaringen er dessverre at de tidlig utbrente idrettsungdommene ikke får den varige aktivitetsgleden som er så viktig i et livslangt helseperspektiv.

Take home message

Når 13-åringen som er henvist fordi hun alltid er trøtt og sliten, ikke lenger er på førstelaget og ikke er så ivrig på å være med på fotballtreninger – ta labscreeningen som utelukker vanlige somatiske årsaker og kartlegg totalbelastningen. Som pediatere er en av våre styrker å se hele pasienten, tre inn i rollen som kjip voksen (som litt for mange av dagens foreldre ikke greier), forklare at ingen er supermennesker og noe må bort. Belastningen er for stor og batteriet er tomt. Dette burde ideelt sett gjøres på treninger og konkurransearenaer for å unngå forsinkelsen som ligger i henvisninger og pressede poliklinikker. Det er bekymringsfullt og et stort paradoks at samtidig med det store fokuset på inaktivitet og fedme blant barn og ungdommer, så skaper også det motsatte en betydelig psykisk og somatisk sykelighet.