Diskusjonens sentrum, uten å selv få være med. La oss si at vi ser for oss en gutt på ti år. Tenk om han hadde fått med seg hvordan de voksne snakker om hvor slitsomt det er å være foreldre? «Er jeg virkelig et så stort problem? Er jeg i veien?»

Tekst: Reidar Hjermann, Psykologspesialist og ekspert i TV2’s «Familiekoden»

Reidar Hjermann

Han får nok ikke med seg slike ting som at Harald Eia nylig mente at foreldre klager for mye over hvor slitsomt det er å ha barn, og debatten som ble satt i gang av dette. Men tiåringen jeg tenker på, han får nok med seg at hans liv som barn har en viss kostnad for de som er der for å være voksne for ham, enten de er på skolen eller hjemme. For han hører det, og han merker det. Han er der på de voksnes nåde – og på systemets nåde. Ja, og nå skal lærerne igjen få bruke musklene for å stagge hans smerteuttrykk. Hva er det vi holder på med?

Barn velger ikke 

Barn som ikke møter våre forventninger blir relativt ofte sett på som små mennesker med problemer og i mindre grad som individer med unik egenverdi, egen vilje og egne, unike erfaringer. Atferdsproblemer og somatisk sykdom er lett å legge merke til. Årsakene som måtte ligge bak er sjelden så lett å få øye på. Den strevsomme atferden, eller de somatiske symptomene, ligger som usynlighetsmaling over det som egentlig er problemet. Og det handler oftere enn man skulle tro om de voksnes eget strev, og om systemet som ikke alltid er sydd sammen på en måte som egner seg for barn. Barns måte å være menneske på er alltid nært knyttet sammen med de rammebetingelsene de får der de er. Og barna har andre rammebetingelser enn oss. De har ikke frie valg, slik vi har. De er prisgitt våre valg for deres liv. 

Diagnose eller normalreaksjon? 

Jeg tar ikke hele diskusjonen om barn og funksjonelle lidelser her, men det er vel greit innafor å si at barns psykologiske og somatiske helseproblemer av og til fyller ett eller annet behov i barnets nærmeste nettverk. Både atferdsvansker og somatiske plager kan være et uttrykk for at barnet, om enn ikke helt bevisst og kalkulert, trekker oppmerksomheten til seg for å påvirke en situasjon eller fylle en rolle. La oss si at tiåringen jeg har diktet opp opplever det som er en så uhyggelig typisk situasjon, det at barn skal hanskes med foreldrenes uforsonlige konflikter etter et samlivsbrudd. Jo mer dramatisk situasjonen blir for guttens helse, desto mer er foreldrene nødt til å samarbeide. Eller kanskje han ikke opplever bruddet, men at han fyller systemets og/eller familiens behov for å gi en forklaring på det som er vanskelig for de voksne. Han «bjudar på», og tar til seg et symptom eller to. Igjen, ikke helt bevisst, men i hans søken etter balanse i egen tilværelse og for å se at voksne faller til ro. Her kommer i særdeleshet ADHD inn som en besnærende diagnose, en diagnose med vage avgrensninger og tåkete diagnosekriterier. Jeg er overbevist om at tusenvis av barn har fått en i praksis livsvarig ADHD-diagnose når de egentlig har hatt normale reaksjoner på vanskelige livsomstendigheter. 

Støtte til besvær?

Ikke nok med at gutten på ti skal fylle roller, mekle i konflikter og påta seg ansvar. Noen ganger kommer velferds­samfunnets støtteordninger inn med noen problematiske nedsider som kan trekke ham i retninger han egentlig ikke vil. Den mest velkjente møter han først når han blir eldre, den heftige økningen av unge uføre og fellesskapets mangel på evne til å finne en plass til alle i samfunnet. Dette er først og fremst en kostnad for den enkelte som fort kan bli værende utenfor arbeidsstyrken hele livet, kanskje med virkninger i flere generasjoner. Og på toppen av det hele kommer de massive samfunnskostnadene, og det faktum at vi får færre hender å fordele arbeidsoppgavene på. Også pleiepenger kan ha sine nedsider, hvis ordningen bidrar til å opprettholde symptomene på, for eksempel, CFS/ME. Og noen ganger kan man lure på om økningen i henvisninger kan ha vikarierende motiver som drivkraft. Man kan noen ganger spørre seg om det er hensiktsmessig med grunnstønad på flere tusen kroner i året til alle foreldre som har barn med ADHD og hyperaktivitet, med begrunnelsen at de sliter klær og sengetøy! Og vi har enda flere ordninger som er godt ment, men som noen ganger gir oss det motsatte av hva alle vil, nemlig det å ha et samfunn bestående av flest mulig livskraftige, arbeidsføre folk med høy livskvalitet og god helse.

Barnet først 

Den siste tiden har jeg hatt gleden av å være med som psykolog i programmet «Familiekoden» på TV2. Ni ganske forskjellige foreldrepar satte hverandre i lekfullt stevne på en måte som viste gleden ved å være foreldre, og alle mulighetene som finnes i at både barn og foreldre kommer i så mange ulike utgaver. Jeg tror tiåringen jeg tenker på hadde vært begeistret hvis han så dette. «Kan barn virkelig være så viktige for voksne!?» hadde han tenkt. Her ville han sett voksne som legger seg i selen for å bli enda bedre på å sette barnet først, og til å forstå følelsene som ligger bak all atferd. Han ville sett hva som skal til for at oppveksten blir den trygge tiden av livet som gjør barndommen til en god tid i seg selv, i tillegg til at det blir en solid forberedelse på det som måtte være i vente når de en gang blir voksne. Men samtidig kunne tiåringen i mitt hode vært gutten foreldrene krangler om i domstolene, en som ser at mor og far hater hverandre og aktivt bidrar til å ødelegge det som er igjen av trygge relasjoner i en oppløst familie. Han kunne også vært en gutt som ble sendt til BUP for utredning og diagnostikk med tanke på ADHD, når det egentlig er sterke livsbelastninger han går gjennom hver dag, enten på skolen, hjemme eller begge steder. Og han kan altså være en som har foreldre som leter etter en diagnose som passer som forklaring på at livet hjemme er vanskelig, når svaret egentlig finnes hos foreldrene selv. Og samtidig er han ganske sikkert gutten som, uten at han vet det, jages aktivt av store kommersielle krefter som skal loppe ham for identitetsopplysninger, nattesøvn, tid og penger, slik at han påvirkes til å bli forbruker av ting han ikke trenger. Så skal han forholde seg de eksistensielle truslene, de som i ytterste konsekvens handler om liv eller død, nemlig krig, klimaendringer og naturødeleggelser. Og oppi alt dette skal han forholde seg til seg selv, sin kropp i kontinuerlig forvandling, sine egne forventninger, og sammenlikningene med andre barn. 

Å være barn er vanskelig

Vi forlater tiåringen med å konstatere at det er faktisk mer komplisert å være barn enn å være voksen i dag, fordi barn mangler livserfaring til å skille snørr og barter. Det er vanskeligere for dem enn for oss til å sortere nyttig fra unyttig eller skadelig informasjon. Det er vanskeligere for dem å bruke egne følelser som gode veiledere i livet, hvis ikke en voksen er der for å hjelpe dem til å forstå hva som foregår inni dem. Og veldig mye skjer på nettet, på arenaer der foreldre verken har tilgang, kunnskap eller erfaring nok til å gi kyndig veiledning i et villniss av informasjon. Og slik kan vi fortsette i et heseblesende tempo. Er det rart at barn av og til å søke tilflukt i et sykdomsuttrykk? Jeg synes ikke det.

Det kan saktens argumenteres godt for at det er mye som gjør det bedre å være barn i dag enn tidligere. Men det er utvilsomt også mer komplisert. Komplisert på den måten at det er flere aktører i barnas liv enn før. Det er mer å sortere. Heldigvis er det mange barn i dag som ved hjelp av gode og validerende voksne finner en fin balanse i livet mellom familieliv, fritid, privatliv på nettet og andre steder, og et sunt forhold til søvn og mat.

For å avslutte der jeg startet, med foreldrene og debatten om hvor slitsomt det skal være å ha barn: Det er ikke barna som sliter ut foreldrene. Det er totalen. Det er alt som skjer i livet. Vi må ikke skape et inntrykk av at barnets verdi først og fremst ligger i hvor godt det passer inn i foreldrenes liv. Barn skal bli anerkjent som individer med egne behov og følelser, og de skal ha sin rettmessige plass. Blir det for mye for de voksne, får de luke i eget bed. Men de kan ikke luke bort barna.