Man kan ikke være LIS på barneavdelingen i Bodø eller lege i Øst-Kongo og ikke bry seg om pasienttransport.

Av Eva Brekke, LIS Nordlandssykehuset Bodø og Leger Uten Grenser.

Fra november 2018 til mai 2019 var jeg på oppdrag med Leger Uten Grenser i provinsen Sør-Kivu i Øst-Kongo, mer presist i en liten by som heter Kigulube. Selv om det er en god del forskjeller mellom Nord-Norge og Øst-Kongo, er det også noen slående likheter. Befolkningen bor spredt mellom høye fjelltopper, veiene er tidvis fullstendig ufremkommelige, og avstanden til nærmeste barneavdeling er lang for mange.

Nettopp ufremkommeligheten er en stor del av grunnen til at Leger Uten Grenser har et prosjekt i Kigulube. Leger Uten Grenser prioriterer å intervenere der det av forskjellige årsaker er store helsebehov og få helseaktører. Det kan være konflikter, naturkatastrofer eller epidemier som gjør det utrygt å være der, eller det kan være utilgjengelige og nedprioriterte områder eller folkegrupper av geografiske eller politiske årsaker.

 

Transportmiddel: føttene

Jeg har en rekke historier fra Øst-Kongo. De er alle unike, men noen scenarier gikk ofte igjen: En sykepleier måler temperaturen til en liten jente, la oss kalle henne Pauline, og finner ut at hun har feber. Hurtigtesten på malaria er positiv, og i tillegg er hun somnolent og ikterisk, to tegn på alvorlig malaria. Pauline må til Kigulube, der hun må legges inn på barneavdelingen. Etter en dose rektal artesunat for å stabilisere barnet, tar moren henne på ryggen og begynner å gå. Det er tidlig morgen, og været er fremdeles friskt. Etter noen timer begynner sola å steke, og moren tar en pause. Heldigvis har datteren kviknet litt til, og moren klarer å få i henne litt å drikke.

Etter å ha gått i flere timer med datteren på ryggen kommer den sedvanlige regnskuren på ettermiddagen, og de må ta nok en pause. Pauline er trøttere enn før, og moren er redd for hva som skal skje. Hun prøver å få i henne noe mat og drikke, men Pauline klarer ikke å ta til seg noe. Det er enda noen timers gange til sykehuset. Moren småløper det siste strekket. I triageområdet blir den bevisstløse jenta raskt plukket ut og de vises inn i akuttmottaket. Pauline har hypoglykemi og er dehydrert. Venflon legges, glukose, væske og artesunat startes. Hun har også kritisk lav Hb. Moren bærer henne til intensivavdelingen, det eneste stedet hvor hun kan få oksygen i påvente av blodtransfusjon. Dagen etter går jeg visitt, og møter en sliten familie i bedring.

Det er ikke bare barna som må bæres til sykehuset. Også voksne som har brukket et bein, eller har en hjerte- eller lungesykdom som gjør at de ikke klarer å gå selv, er avhengig av bokstavelig talt støtte fra lokalsamfunnet for å komme seg fram. Gjennom solstek og regnskurer bærer fire personer båren på deling, opp og ned fjellstier for å komme frem til Kigulube. Sykehuset har ikke ortoped. Mannen som sannsynligvis har brukket beinet henvises videre til storbyen Bukavu for røntgen og operasjon, men han klarer ikke å sitte på motorsykkel. Det er sent og han må sove på sykehuset. De som bar ham fra landsbyen må hjem igjen. Etter noen dager har fire personer fra Kigulube gått med på å bære ham i 10 timer til for å møte bilen fra Leger Uten Grenser så langt inn i jungelen som den klarer å komme.

Leger Uten Grenser prioriterer å intervenere der det av forskjellige årsaker er store helsebehov og få helseaktører.

Mangelfull infrastruktur

Prosjektet til Leger Uten Grenser i Kigulube ble startet i kjølvannet av en meslingepidemi fordi man oppdaget en høy forekomst av underernæring. Kigulube er i seg selv vanskelig å komme frem til for hvem som helst. For å komme dit er det stort sett 2 dagers reise fra Bukavu. Først en biltur på humpete veier i ca. 10 timer. Ofte kjører bilene seg fast, eller broene blir blokkert av andre kjøretøy som har kjørt seg fast. Deretter må man ta en motorsykkel. Jeg var der i regntiden, og stort sett tok det minst 6 timer på motorsykkel på utrolig gjørmete veier. Men sammenlignet med de andre stedene i regionen er Kigulube faktisk det enkleste stedet å komme frem til. Mange av pasientene som sokner til sykehuset i Kigulube må gå i flere timer, og opptil 2 dager på skogsveier og skogsstier for å komme til sykehuset, slik som moren til Pauline. I deler av regionen er det væpnede grupper, og det kan være forbundet med stor risiko å forflytte seg.

Alt dette er med på å heve terskelen for å oppsøke helsehjelp. Heldigvis har vi flere små helsesentre og helsestasjoner på forskjellige steder i helseregionen. Vi kan gi enkel hjelp, blant annet starte opp malariabehandling eller behandling for ukomplisert lungebetennelse. Malaria er en av de hyppige årsakene til alvorlig sykdom hos barna i regionen. I mer alvorlige tilfeller hvor pasienten har behov for intravenøs behandling eller for eksempel ernæringsbehandling i tillegg til malariamedisin, må pasienten komme seg til sykehuset.

 

Ny organisering

Noen ganger hjelper det ikke at pasienten er lett å bære. På nyfødtavdelingen ligger det et barn som veier bare 1 kg. Der kan vi gi oksygen, men ikke noen annen form for pustestøtte. Så lenge gutten får oksygen er metningen grei, men så snart vi tar det bort faller metningen og pusten blir tung. Gutten er født for tidlig. Hvor mye vet vi ikke nøyaktig, men vi vet at han ville hatt en bedre sjanse for å overleve i Bukavu. Men veien er lang uten oksygen, og vi har ikke utstyr som kan gi oksygen under hele transporten. Dagen etterpå går jeg visitt og må trøste en mor som bærer et barn som ikke lenger puster.

På grunn av de vanskelige transportforholdene må helsetjenestene organiseres annerledes. I høst fikk jeg oppdatering om at de endelig har fått bygget ferdig mødrehuset, hvor gravide som er bosatt langt fra Kigulube kan bo i påvente av fødsel når det nærmer seg termin. Slik får befolkningen bedre tilgang på fødselshjelp, et tiltak som kan redusere dødeligheten både blant mødre og nyfødte i regionen. Og det er ikke den eneste oppgraderingen som har skjedd i tiden etter at jeg dro fra Kigulube. Sykehuset har fått solcellepanel, noe som gjør at de er langt på vei uavhengig av strøm fra aggregat. På samme måte som det er vanskelig å frakte pasienter ut av Kigulube, er det svært utfordrende å frakte inn nok drivstoff til å drive aggregatene slik at vi får strøm til oksygenkonsentratorene døgnet rundt. Solcellepanel er mer bærekraftig for både miljøet og sykehuset.

Å sammenligne pasienttransport i Norge og Kongo kan fort bli så kontrastfylt at det hele blir en klisjé. Men når man koker det ned, er det begge steder noe flott vi gjør for hverandre. Vi hjelper hverandre – noen ganger fysisk, andre ganger mer abstrakt via skatteseddelen – til å komme til det stedet hvor vi kan få den hjelpen vi trenger.