Hos barn og voksne med fekal inkontinens eller svært kraftig obstipasjon kan konservativ behandling være utilstrekkelig. Blindtarmstomi gir mulighet for planlagt og kontrollert tarmtømming og medfører for mange økt selvstendighet og bedret livskvalitet. Samtidig er behandlingen tidkrevende og ikke uten komplikasjoner. Denne artikkelen gir en oversikt over barn som har fått blindtarmstomi på OUS, kirurgisk teknikk, resultater og oppfølging.
Sara G. Kiserud (1), Signe Olsbø (2), Hanne Rishovd Ambrose (3), Astrid Ingeborg Austrem (3), Kristin Bjørnland (1,2) (1) Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Oslo (2) Avdeling for lever, pancreas og barnekirurgi, Oslo universitetssykehus, Rikshospitalet (3) Kirurgisk avdeling for barn, Oslo universitetssykehus, Rikshospitalet
Bakgrunn
Blindtarmstomien ble først beskrevet av P. Malone i 1990 og er i dag et etablert behandlingsalternativ for barn med kraftig obstipasjon og/eller avføringsinkontinens som ikke lar seg behandle tilfredsstillende konservativt (1). Disse problemene fører ikke bare til somatisk ubehag, men også betydelige psykososiale utfordringer og redusert livskvalitet (2,3). For utvalgte pasienter kan blindtarmstomi være et godt alternativ til rektalskylling, med økt grad av selvstendighet, bedre ivaretakelse av privatliv og mindre opplevd belastning for både barn og foreldre.
Hva er en blindtarmstomi?
Ved anleggelse av en blindtarmstomi mobiliseres appendiks frem til bukveggen hvor den anastomoseres til huden slik at det dannes en kanal inn til coecum (Figur 1). Det vanligste er at man kateteriserer kanalen når man skal skylle (Figur 2). Hvis barnet ikke aksepterer intubering av kanalen, kan man ha et inneliggende kateter i kanalen (Chait-kateter eller MiniACE, Figur 3). Skylling gjennomføres vanligvis daglig eller annenhver dag, hos noen sjeldnere. Tidsbruk ved skylling varierer, men er vanligvis rundt 45 minutter.
Figur 1: Blindtarmstomi og mekanisme for skylling. Illustrasjon laget i BioRender og Procreate. Kiserud, S. G. (2026). BioRender.com/txbknpx
Figur 2: A) Blindtarmstomi lokalisert til nedre høyre kvadrant av abdomen. B) Blindtarmstomi som kateteriseres for skylling. Foto: Hanne Rishovd Ambrose, publisert med samtykke fra pasienten.
Figur 3: A) Kateter til intermitterende kateterisering av blindtarmstomi. B) Chait-kateter, et mye brukt inneliggende kateter i blindtarmstomien. C) MiniACE, et mye brukt inneliggende kateter i blindtarmstomien. Foto: Øystein Horgmo, UiO.
Hvem får blindtarmstomi?
Pasienter med myelomeningocele (MMC) utgjør den største andelen av barn med blindtarmstomi, anslagsvis 40 %. MMC er en nevralrørsdefekt med en global prevalens på 1:1000, men med betydelig lavere forekomst i den vestlige verden. Nevralrørsdefekten medfører nevrologisk skade som kan affisere innervasjon av både blære og endetarm. Derfor kan fekal inkontinens og forstoppelse være en stor utfordring.
Den nest største gruppen hvor appendikostomi er aktuelt, er barn født med anorektal misdannelse. Til tross for kirurgisk rekonstruksjon tidlig i livet har 60–80 % vedvarende problemer med obstipasjon og/eller fekal inkontinens (4,5). Blindtarmstomi brukes også hos barn med vedvarende tømmingsproblemer etter operasjon for Hirschsprung sykdom, ved funksjonell obstipasjon, og ved enkelte andre tilstander. De senere årene har en økende andel vært funksjonshemmede barn som ikke oppnår kontroll over avføringen.
Innledningsvis ble blindtarmstomi primært benyttet hos barn, men har i økende grad også blitt tatt i bruk hos voksne pasienter. Indikasjonene hos voksne overlapper delvis med de pediatriske, og inkluderer nevrologiske tilstander, sekveler etter tidligere kirurgi (for eksempel ved kolorektal kreft), ryggmargsskader samt idiopatisk obstipasjon (6). For mange voksne er blindtarmstomi et viktig behandlingsalternativ for å oppnå bedre tarmkontroll og livskvalitet, særlig før man vurderer anleggelse av endestomi. Videre i denne artikkelen vil det imidlertid tas utgangspunkt i den barnekirurgiske pasientgruppen.
Pasientseleksjon og forutsetninger
Det foreligger ingen entydige nasjonale eller internasjonale kriterier for hvilke pasienter som bør tilbys blindtarmstomi. En grunnleggende forutsetning er at konservativ behandling er optimalisert, inkludert kosttiltak, gode toalettrutiner og optimalisert medikamentell behandling. Rektalskylling forsøkes ofte som et neste steg og er i enkelte land en forutsetning før kirurgi. Det er også viktig at pasienten klarer å sitte på toalettet over lengre tid. Felles for pasientene som vurderes for blindtarmstomi er betydelige symptomer, behov for mer forutsigbar tarmtømming, og at de opplever metoden som mer praktisk og mindre belastende enn rektalskylling.
Videre er god informasjon og motivasjon hos både pasient og foreldre avgjørende. Inngrepet innebærer risiko for komplikasjoner, og den påfølgende skyllingen er tidkrevende. Det er derfor en forutsetning at både pasient og familie er motiverte og innforstått med hva behandlingen innebærer. Familiene får rutinemessig konsultasjon hos barnepsykiater for å vurdere om de er tilstrekkelig forberedt før prosedyren gjennomføres. I tillegg møter pasientene stomisykepleier flere ganger for forberedelse og informasjon. Mange av barna har tidligere gjennomgått gjentatte og belastende prosedyrer, og kan være preget av dette.
Kirurgisk anleggelse av blindtarmstomi
Blindtarmstomi anlegges oftest laparoskopisk, vanligvis med to porter, én i navlen og én i høyre nedre kvadrant. Preoperativt markeres egnet stomisted i samarbeid med stomisykepleier. Generelt ønsker pasientene at appendikostomien plasseres lavt slik at den ligger under bukselinningen. Appendiks identifiseres og vurderes med hensyn til lengde og kaliber før den trekkes frem til bukveggen hvor den anastomoseres til huden (Figur 4). Vanligvis legges bare en rett insisjon i hud og fascie, og appendiks festes med enkle, avbrutte suturer. Intraoperativt legges det enten et midlertidig kateter (eksempelvis Foley) eller et mer permanent kateter (Chait-kateter eller MiniACE). Dette avklares før operasjonen. Det er mest praktisk for pasienten å ikke ha et inneliggende kateter permanent, men noen barn er så traumatisert at de ikke tolererer intubering av appendikostomien når de skal skylle. Skylling settes i gang på første eller andre postoperative dag, og pasientene utskrives oftest innen tre dager (Figur 5). Etter omtrent fire uker kan man fjerne kateteret og starte intubering med engangskateter når man skal skylle (Figur 1). De fleste dekker blindtarmstomien med et lite plaster, mens noen ikke bruker dekning.
Figur 4: Appendiks trekkes gjennom port i høyre nedre kvadrant før den anastomoseres til huden.
Foto: Sara G. Kiserud, publisert med samtykke fra pasient og foresatte.
Resultater og livskvalitet
Blindtarmstomi har hos de aller fleste god effekt på tømmingsproblemene. I Norge rapporterer 96 % av pasientene med blindtarmstomi at de opplever avføringslekkasje sjeldnere enn én gang i uken (upubliserte data). Internasjonalt rapporteres suksessrate for blindtarmstomi mellom 69 og 96 %, avhengig av definisjon og pasientpopulasjon (7–9).
Studier viser at blindtarmstomi kan bedre pasienters livskvalitet (2,10). I norske kohorter har prosedyren vist god effekt på både somatiske plager, men også vist en betydelig bedring i pasientenes selvfølelse og psykososial funksjon (10). Videre har 85 % rapportert tilfredshet med behandlingen, og de fleste ville anbefale den til andre i samme situasjon (upubliserte data).
Komplikasjoner ved blindtarmstomi
Komplikasjoner er vanlig og rapporteres hos opptil 80 % av pasientene, men er som regel ikke alvorlige (11–14). De vanligste er striktur, lekkasje, granulasjonsvev og stomiprolaps. Striktur kan oftest behandles konservativt, for eksempel ved bruk av ACE-stopper eller ved at et kateter legges inn i noen uker. Lekkasje oppstår oftest ved forstoppelse. Hudkomplikasjoner, som granulasjonsvev eller infeksjon, er mindre vanlig. Smerter eller vansker med kateterisering er uvanlig, det samme gjelder perforasjon og nekrose i stomikanalen.
Oppfølging av barn og voksne med blindtarmstomi
Oppfølging etter anleggelse av blindtarmstomi er svært viktig og foregår i tett samarbeid med stomisykepleier. Skyllevolum, skyllehyppighet og hva man skyller med, må ofte justeres. Pasientene følges derfor årlig på barnekirurgisk avdeling frem til 18 års alder. I tillegg er det mange telefonkonsultasjoner mellom planlagte kontakter. Pasienter med inneliggende Chait-kateter får dette skiftet på sykehuset hver 6.–8. måned, og følges derfor tettere opp. Det samme gjelder pasienter med inneliggende MiniACE. Selv om dette i prinsippet kan skiftes hjemme, velger mange å få det gjort på sykehuset, vanligvis hver 3.–6. måned.
Mange barn med blindtarmstomi vil fortsatt ha behov for denne behandlingen i voksen alder. Det er derfor viktig at pasientene vet hvor de kan henvende seg for oppfølging og hjelp. Dette kan gjelde vurdering av skylleregime, bytte av Chait-kateter eller MiniACE, samt oppfølging i forbindelse med graviditet. Ofte vil stomisykepleier ved lokalsykehuset være første kontaktpunkt og ved behov formidle videre kontakt med gastrokirurg.
Konklusjon
Blindtarmstomi er et godt behandlingsalternativ ved fekal inkontinens eller obstipasjon som ikke kan behandles tilfredsstillende konservativt. For mange gir blindtarmstomien bedre kontroll over tarmfunksjonen og økt livskvalitet. Skyllingene er imidlertid tidkrevende, og operasjonen er forbundet med komplikasjoner. Det er derfor viktig at pasienter og familie er godt informert, motiverte, og at de får god oppfølging. Selv om inngrepet ikke løser alle problemer, kan det for mange være forskjellen mellom en helt uforutsigbar hverdag og god kontroll over tarmen.
Figur 5: De første skyllingene i blindtarmstomi etter operasjon gjøres på sykehuset med veiledning av stomisykepleier. Illustrasjon: Olle Bolle Design.
Referanser
1. Malone PS, Ransley PG, et alKiely EM. Preliminary report: the antegrade continence enema. The Lancet. 1990 Nov;336(8725):1217–8. doi:10.1016/0140-6736(90)92834-5
2. Baaleman DF, Vriesman MH, Lu PL, et al. Long-term outcomes of Antegrade Continence Enemas to treat constipation and fecal incontinence in children. J Pediatr Gastroenterol Nutr. 2023 Aug 17;77(2):191–7. doi:10.1097/MPG.0000000000003833
3. Wood RJ, Vilanova-Sanchez A, El-Gohary Y, et al. One-year impact of a bowel management program in treating fecal incontinence in patients with anorectal malformations. J Pediatr Surg. 2021 Oct;56(10):1689–93. doi:10.1016/j.jpedsurg.2021.04.029
4. Huang CF, Lee HC, Yeung CY, et al. Constipation is a major complication after posterior sagittal anorectoplasty for anorectal malformations in children. Pediatr Neonatol. 2012 Aug;53(4):252–6. doi:10.1016/j.pedneo.2012.06.007
5. Stenström P, Kockum CC, Emblem R, et al. Bowel symptoms in children with anorectal malformation — a follow-up with a gender and age perspective. J Pediatr Surg. 2014 Jul;49(7):1122–30. doi:10.1016/j.jpedsurg.2013.10.022
6. Azizi R, Alvandipour M, Shoar S, et al. Combination of pseudocontinent perineal colostomy and appendicostomy. Surg Innov. 2013 Oct 10;20(5):471–7. doi:10.1177/1553350612469280
7. Siddiqui AA, Fishman SJ, Bauer SB, et al. Long‐term follow‐up of patients after Antegrade Continence Enema Procedure. J Pediatr Gastroenterol Nutr. 2011 May;52(5):574–80. doi:10.1097/MPG.0b013e3181ff6042
8. Tervahartiala M, Koivusalo A, Pakarinen M. Success of Antegrade Continence Enema (ACE) in pediatric patients with impaired fecal control. Eur J Ped Surg 2026 Apr 1;36(02):095–101. doi:10.1055/a-2646-1919
9. Basson S, Zani A, McDowell S, Athanasakos E, et al. Antegrade continence enema (ACE): predictors of outcome in 111 patients. Pediatr Surg Int. 2014 Nov 7;30(11):1135–41. doi:10.1007/s00383-014-3602-y
10. Aksnes G, Diseth TH, Helseth A, et al. Appendicostomy for Antegrade Enema: Effects on somatic and psychosocial functioning in children with myelomeningocele. Pediatrics. 2002 Mar 1;109(3):484–9. doi:10.1542/peds.109.3.484
11. Chong C, Featherstone N, Sharif S, et al. 5 years after an ACE: what happens then? Pediatr Surg Int. 2016 Apr 29;32(4):397–401. doi:10.1007/s00383-016-3857-6
12. Masadeh MM, Krein M, Peterson J, et al. Outcome of antegrade continent enema (ACE) procedures in children and young adults. J Pediatr Surg. 2013 Oct;48(10):2128–33. doi:10.1016/j.jpedsurg.2013.04.009
13. Curry JI, Osborne A, Malone PSJ. The MACE procedure: Experience in the United Kingdom. J Pediatr Surg. 1999 Feb;34(2):338–40. doi:10.1016/S0022-3468(99)90204-X
14. Stenström P, Granéli C, Salö M, et al. Appendicostomy in preschool children with anorectal malformation: Successful early bowel management with a high frequency of minor complications. Biomed Res Int. 2013;2013:1–8. doi:10.1155/2013/297084
